Derfor bør stiftelsene bruke flere kapitalforvaltere

Et av de områdene som vi ofte ser at stiftelsene har en forbedringspotensialer i, er forholdet til deres bruk av kapitalforvaltere. I dette innlegget forteller vi fordelene ved å gå fra å ha en kapitalforvaltere til å ha flere.

Samler deres stiftelse formuen hos en enkel forvalter?

Ofte opplever vi at kapitalforvaltning, helt naturlig, spiller en mindre viktig rolle hos stiftelsene og at formuen derfor ofte samles hos en enkel kapitalforvalter. Dette kan dermed bety at stiftelsene ikke har et reelt sammenlikningsgrunnlag og derfor ender med å betale ganske mye i omkostninger – og samtidig får en dårlig avkastning. På den andre siden er det betydelige gevinster med å bruke flere ulike kapitalforvaltere. Dette gjelder selv om det gis identiske kontrakter og vilkår til kapitalforvaltere med tanke på investeringsfordeling på tvers av aktivaklasser (aksjer, obligasjoner osv.) og risikovilje.

Følgende får vi ut av å bruke flere forvaltere

I artikkelen «Porteføljeoptimalisering ved bruk av flere porteføljeforvaltere» i Finans/Invest analyseres mulige gevinster ved å ha flere kapitalforvaltere, for investorer med mer enn 50 millioner kroner investert i finansielle eiendeler. Resultatene er spennende, spesielt for stiftelsene som investerer store summer i verdipapirer.

Analysen viser at stiftelsene, ved å bruke flere kapitalforvaltere kan både oppnå en reduskjon i den samlede risikoen sin, samt en økning i den risikojusterte avkastningen. Mer spesifikt, kan det oppnås en reduksjon på risikoen på 18% til 26% og en økning på den risikojusterte avkastningen på 21% til 37%, bare ved å øke antallet kapitalforvaltere fra en til 4-7, jf. henholdsvis figur 1 og 2. Det betyr at valget om å bruke flere kapitalforvaltere øker sjansen for en stabil avkastning med minst mulig risiko.

Utover dette, er det en rekke spesielle forhold som kan bidra til å styrke fordelene med diversifisering:

  • Den største forbedringen på den risikojusterte avkastningen oppnås ved å ha et samlet portefølje som består av både danske og utenlandske kapitalforvaltere, jf. figur 2.
  • Gevinstene ved diversifisering øker i takt med økning i det investerte beløpet.
  • Risikoreduksjonen er størst blant investorer med lav risiko, som imidlertid kan skyldes at det ved lave risikonivåer ikke skal mye endringer til for å få en prosentvis endring.
  • Bare det å gå fra en til tre porteføljeforvaltere kan i seg selv øke risikoreduksjonen i betydelig grad.

I tillegg finnes det en rekke fordeler som ikke kan måles direkte, men som kan være medvirkende for å flytte forhandlingsstyrken fra kapitalforvalteren over til stiftelsen:

  • Et konkurranseelement blant kapitalforvaltere: Det at kapitalforvalterne er bevist på at det er andre enn dem som samtidig forvalter formuen, gjør dem mer skarpe.
  • Et bedre beslutningsgrunnlag: Du kan holde kapitalforvalternes ytelse opp mot hverandre og se nivået av de indirekte kostnadene. Det kan også gi deg peiling om hvor mye kapitalforvalterne kutter fra din avkastning for å dekke sine egne kostnader, og spesielt se om disse nivåene er konkurransedyktige.

Sammenhengen mellom mandat og diversifiseringsfordeler

Mandatgivning handler om den kontrollen som du har over kapitalforvalteren. Med et skjønnsmessig mandat har kapitalforvalteren full kontroll innenfor de investeringsrammene som er fastsatt av kontrakten. Med et rådgivningsmandat derimot, skal kapitalforvaltere forhøre seg med investoren før det tas en investeringsbeslutning.

Analysen nevnt ovenfor fastslår at investorer som bruker et skjønnsmessig mandat oppnår langt større diversifiseringsfordeler som følge av at det er flere kapitalforvaltere, enn investorer, som bruker rådgivningsmandater. Faktisk utgjør bruken av skjønnsmessige mandater en av de viktigste faktorene for også å oppnå diversifiseringsgevinster. Årsaken til det kan være at det ved rådgivningsmandater – til tross for at det er forskjellige kapitalforvaltere, er kun en beslutningstaker til sist og det er nettopp investoren selv. Dermed forsvinner de faktiske forskjellene på kapitalforvalterne, som ellers hadde ført til diversifiseringsfordeler.

Vær oppmerksom på følgende utfordringer

Du bør være oppmerksom på at det å bruke flere kapitalforvaltere kan øke dine kostnader. Når formuen deles på flere kapitalforvaltere, reduseres investeringsbeløpet for den enkelte forvalter. Det kan øke kostnadene for forvaltningen fordi storbedriftsfordelene for den enkelte kapitalforvalter blir mindre. Samtidig blir det en større utfordring for stiftelsen å beholde oversikten over sine investeringer.

Når bør en stiftelse bruke flere kapitalforvaltere?

Den nedre grensen for når det kan lønne seg å bruke flere kapitalforvaltere er avhengig av den spesifikke situasjonen. En god tommelfingerregel er derimot at stiftelsen skal investere minimum 40-50 millioner kroner for å oppnå tilfredsstillende nivå på kostnadene. I så fall gjør den mulige risikoreduksjonen og forbedringen på den risikojusterte avkastningen opp for de nevnte utfordringene. Faktisk er det statistisk sett mulig å oppnå en reduksjon i risikoen med omtrent 20% og samtidig øke den risikojusterte avkastningen med opp til 25% ved å gå fra en til tre kapitalforvaltere. Dette er resultater som blir merket, og som kan være med på å øke stiftelsens utmerkelser.